En hyggelig prat med Massimo
November 24th, 2008 / 1 Comment » / by Espen
Etter å ha kontaktet en av mine favorittfotografer Massimo Leardini, lot det seg gjøre med et intervju i Oslo tidligere i høst. Ekslusivt for Onionmag.
Litt forvirret, etter mye om og men står jeg i en trappeoppgang på Grunerløkka, klokka er tolv og jeg fisker telefonen ut av lommen. “Massimo” svarer det i andre enden. “Ja, hei det er Espen, jeg lurer på om jeg står utenfor studioet ditt nå.” Etter en kort samtale får jeg vite at det rigges til fest i lokalet og at han ikke er kommet riktig enda. Vi blir i stedet enige om å møtes som seg hør og bør for en Italiener på La Famiglia, en italiensk espressobar. I inngangen til stedet står to personer i avslappet passiar. “Espen” sier en av de to i det jeg passerer. Kledd i hvit linskjorte og mørke solbriller hilser han høflig, og heiser opp brillene på pannen. Han har et solid håndtrykk og bak brillene dukker to vennlige øyne opp. Vi bestiller litt kaffe før vi trekker inn i lokalet. Der begynner praten som skal vise seg å vare lenge.
Jeg lurer litt på bakgrunnen hans og om hvordan han havnet i Norge. Med italiensk aksent forteller han en historie som ikke er helt ukjent i Norge, den inneholder blandt annet en norsk blond jente og en forelsket italiener. Massimo er opprinnelig fra Cattolica like ved Bologna, dette ligger på kysten ut mot Adriaterhavet. Han opplevde dette som et lite sted og hadde trang til å komme seg vekk. Da den norske jenta dukket opp ble de boende noen år i Italia før de ble enige om å flytte til Norge, noe han ikke har angret på. ” Jeg er veldig glad i Norge” sier han på sjarmerende, litt gebrokken norsk. Spesielt naturen har grepet han, noe han også flittig bruker i sine bilder. I tillegg uttrykker han seg svært positivt om den norske atmosfæren som han mener er rolig og behagelig.
Han begynte å fotografere i en alder av 25år, han forklarer det enkelt. ” Jeg var dårlig til å tegne, dårlig til å male, ja dårlig til alt” sier han humoristisk men ærlig. Han kunne ha tenkt seg å bli arkitekt, men ville bort fra der han var, han syntes det var for små forhold. Rundt 1984- 85 begynte han altså med foto. Da bestemte han seg for at det var dette han ville. Han sier smilende “Da tenkte jeg at dette greier jeg, foto greier jeg”. På spørsmål om hvordan det var å etablere seg som fotograf, svarer han litt overraskende. “Jeg tenkte aldri at nå skal jeg etablere meg som fotograf. Jeg tok bilder fordi jeg hadde lyst, og jeg ville at folk skulle se bildene mine. Jeg syntes selv jeg tok flotte bilder, selv om jeg nå ser i etterkant at det ikke var særlig bra” sier han og ler. Jeg lurer på hva han føler er drivkraften til å ta bilder. Han svarer kort og kontant “Jeg tar bilder fordi jeg må!”
Massimo forteller entusiastisk om ideer som surrer rundt hele tiden. Ofte kanaliseres dette fram som visuelle bilder som viser seg i hodet hans. Det er ofte dette som er starten på et nytt prosjekt ” Dette er den evige motivasjonen, som stadig dukker opp” sier han ettertenksomt. Jeg undrer i samme åndedrag på hva som inspirerer han. Og her kommer det på rams: “Artikler, bilder, natur eller en tur i skogen” Sier han mens han gestikulerer med armene. Der kjenner vel de fleste seg igjen på sett og vis. Det dukker opp der du finner det. Han drar fram et eksempel, dagen før han skulle dra tilbake til Norge etter å ha tilbrakt deler av sommeren i Italia plukket han opp et sportsmagasin (som jeg ikke husker navnet på) i en kiosk. Der begynte han med dyp interesse å lese om unge menn på en øy utenfor India som fortsatt holdt i hevd en gammel form for bryting. Dedikasjonen disse unge mennene utviser med streng diett, beinhard trening og fullstendig avhold fra sex fascinerte. Tankene spilte fritt og plutselig dukket et bilde opp. Mens vi sitter der å prater ser det ut som om tankene hans reiser avgårde, plutselig utbryter han” kanskje jeg må reise dit, kanskje det blir et prosjekt” ” Men du kjøper ikke et sportsmagasin for å hente inspirasjon, vet du! Det dukker opp over alt” . Han forteller videre at han pleier å notere og skisse for å få ting ned på papiret når det dukker opp. Forståelig nok, for det er tydelig at det dukker opp titt og ofte.
Jeg sitter og blar litt i notatene, prøver å få litt oversikt over hva jeg skal spørre om, jeg har mistet oversikten over de rotete skribleriene mine, men samtalen sklir videre, og vi kommer innpå temaet kunst. “Føler du deg som kunstner?” spør jeg. Han svarer med et nytt spørsmål, “Hva er en kunstner?” Massimo fortsetter selv, “Jeg vet ikke.” Det er tydelig at begrepet kunst er en vag tittulering for denne mannen. En tittel han ikke kjenner seg igjen i. “Jeg lager bilder” sier han, “kunstner, kunstner……” han smaker litt på ordet. Han slår ut med armene og sier “Nei, jeg vet ikke helt, men jeg er ihvertfall ikke en håndverker! Det er det eneste jeg vet helt sikkert!”
Som fotograf i startgropa selv, er jeg litt nysgjerrig på å få vite litt om hverdagen hans som fotograf. Hva bruker han av utstyr, hvordan han gjør ting.
“Jeg bruker bare film” “Det var et bevisst valg jeg tok”sier han bestemt. Han benytter seg i hovedsak av en lab her i Oslo. Men har nylig funnet tak i en lab i Italia som kun fremkaller sort/hvitt. ” Det er helt fantastisk, de gjør alt med alle slags filmer, uansett hva slags fremkalling du behøver” På tross av sin kjærlighet for film og mørkeromsarbeidet har han nylig renovert sitt eget studio og valgte litt overraskende å fjerne labben. “Det ble ikke så mye tid der uansett” sier han tørt.
Han bruker mye tid på å finne riktige modeller. ” Det må være noe der, noe med øynene” sier han og ser drømmende ut av vinduet. Han rammer inn sitt eget ansikt med hendene og sier. ” Det er dette som er utgangspunktet, det er dette som er selve konseptet, hver gang. Portrettet, det er allitd det jeg er på jakt etter. ” Han fortsetter videre, ” alt det andre rundt er bare der, det kan forandre seg fra gang til gang, men det er portrettet jeg er på jakt etter. Det må alltid være der.” Han bruker noen ganger enkle skisser å jobbe utifra, men trives ikke med å være for konkret fra starten. Ting må skje underveis, la ting få gå sin gang. Storyen er mest bare for å komme igang. Han forteller at 7 juli tidligere i sommer skulle han gjøre en shoot til en serie for S-magazine. Han hentet modellen på flyplassen, og planen var å bruke norsk natur som backdrop. Problemet var bare at denne dagen pøsregnet det og var iskaldt. Han sier lakonisk, ” så vi måtte finne på noe annet. Men det spiller ingen rolle, for det er øynene jeg ser.” Han rammer inn ansiktet igjen. “Portrettet” Han drar fram en mac fra veska si og setter den på bordet. Han viser meg bildene han tok den dagen. ” Det er hjemme i leiligheten til en kompis”sier han avslappet. Og jeg ser veldig godt hva han snakker om. Alle bildene er vakre og stemningsfulle, det er en fin kontakt med modellen, med øynene og alt det andre er bare omgivelser.
“Kan du definere din egen stil?” Han ser litt spørrende på meg, og ser ut til å tenke seg om. “Stil, det er vanskelig å forklare” sier han. Han gir uttrykk for at stil er ikke noe man bestemmer seg for sånn helt ut av det blå. “Du må ha levd et liv først, først da kan du se hva du liker, før man kan begynne å se tilbake på sine arbeider. Hvis man da ser en slags rød tråd i sine arbeider, da kan man snakke om stil. Men egentlig er det ikke så vanskelig, du må gjøre det du liker.” Praten går videre før Massimo lener seg bakover i stolen, legger hodet tilbake i hendene og ser ut av vinduet. Tenker seg litt om og sier, “Stil er en konsekvens av ens egne tanker”
På dette tidspunktet har jeg mistet oversikten over intervjuet. Det har istedet blitt til en lang og hyggelig samtale. Jeg må bare kapitulere, og prøve å notere i et forrykende tempo, med en lesbarhet deretter… Jeg får igjen ordet og spør “Hvor er det jobbene genereres? Og hvordan er arbeidsfordelingen din med hensyn til egne prosjekter og kommersiell jobbing?”
Han begynner på det siste og svarer ” Nitti prosent av det jeg gjør er egne prosjekter, det bruker jeg mye tid på” Jeg tolker det dit hen at dette er det viktigste han driver med, det er dette han trives med. Han fortsetter videre ” Fordi jeg gjør mye egne prosjekter blir også endel av bildene mine publisert. Dette gjør at noen ser bildene mine, og det er dette som er grunnmuren i mitt arbeide. Mitt inntrykk er at de som søker etter fotografer har god oversikt over det som finnes der ute” Han skraper med teskjeen rundt i siste rest av skummet av kaffen og forteller ” Det å bygge deg opp som fotograf, handler på et vis om å posisjonere seg med sitt eget konsept.” Og det kan man igrunnen se. Hans kommersielle bilder og bildene han gjør på egen hånd har klare likhetstrekk, de har Massimos avtrykk på et eller annet vis. Jeg kommenterer at det må jo være en drømmesituasjon. Det at folk kommer til deg fordi de vil ha dine bilder, og ikke sine egne tatt av deg. Massimo svarer kontant at “Det er sånn det må være. Hvis ikke kan jeg ikke glede meg over det jeg gjør”
” Men det må da være penger i egne prosjekter også?” Han ser rett i øynene mine og ser både forundret og smilende ut før han sier ” Nei det er rent tap, jeg jobber gratis og det samme gjør modellene” I det han forteller videre skjønner jeg at det allikevel er en viktig del av det å få eksponert seg selv. Han nevner at han nok kanskje kunne ha tjent penger på det hvis han hadde hatt kontakter med gallerier som kunne selge bildene. Men som han sier ” Det har jeg ikke gjort, men kanskje gjør jeg det en dag?” Han forteller samtidig at han trives med trykte medier, følelsen og det visulle i magasiner er noe eget. “Men det er mye politikk” sier han litt tørt uten å utdype det noe videre. Massimo har gjort serier for blandt annet Carls Cars, og S-Magazine. Han skyter inn at D2 er en ting han har fulgt med glede. ” De har mye interessant stoff”
Vi har nå sittet å skravlet i godt over to timer, og vi blir nødt til å runde av. Vi skal nesten samme vei og blir stående en stund i Birkelunden å prate videre. Han forteller at han trives godt på Grefsen, med kort vei til byen og kort vei til marka. “Men vinteren, nei det har jeg ikke greid å venne meg helt til. Jeg er vokst opp i en helt annen kultur hvor vinteren ikke var en del av hverdagen. Så ski og sånt, nei, det ligger ikke helt for meg” Dette på tross av sine 21 år i Norge. Jeg takker for et veldig hyggelig intervju, og forhører meg om muligheten for å få han på besøk til skolen vår (Norsk Fotofagskole) i Trondheim.
Noe han stiller seg positiv til såfremt muligheten byr seg.
Og ekstra gledelig er det nå at denne uken tar han turen oppover for å holde foredrag. Det er ofte ikke verre enn rett og slett å spørre. Anbefaler alle å sjekke ut websiden hans, også for de som har vært der før. Den er nylig oppdatert og masse vakre bilder å bla seg igjennom. Siden er nylig oppdatert og Massimo har i siste utgave av S-Magazine en ny editorial. Kan også røpe at han vil ha enda en i neste utgave.
En spesiell takk til Massimo som stilte opp på intervju for Onionmag.
This entry was posted on Monday, November 24th, 2008 at 1:22 am and is filed under Foto. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.
